Krasjkurs i skriftsystemer

Krasjkurs i skriftsystemer

Verdens skriftsystemer kommer i mange former og fasonger. Den visuelle forskjellen er nok den letteste å få øye på, men langt ifra den mest interessante; under alle strekene og krusedullene skjuler det seg fasinerende mønstre og sammenhenger.

Tema: vi skal se på de vanligste skriftsystemer, hva som gjør dem unike og hvordan de skiller seg fra hverandre

Forskjellige typer skriftsystem

En måte å klassifisere skriftsystemer på er følgende:

  • Segmentære - få symboler som settes sammen for å lage stavelser
    • Alfabeter
    • Abjader
    • Abugidaer
  • Stavelsesskrift - et symbol for hver stavelse
  • Logografiske - symbolene representerer betydning

For å faktisk forstå hva dette betyr skal vi gå igjennom hver type etter tur.

Alfabet

Selve ordet alfabet kommer fra det greske alfabetet og er kalt opp etter de to første bokstavene: alfa (α) og beta (β); alfa-bet

I et alfabetisk skriftsystem  har både konsonantene og vokalene hvert sitt symbol, og er på den måten likestilte. Alfabeter brukes typisk av språk med ganske kompliserte stavelsesstrukturer, som for eksempel norsk og engelsk.

De vanligste alfabetiske skriftsystemene i verden er:

  • Latinsk
  • Kyryllisk
  • Gresk
  • Det georgiske skriftsystemet
  • Det armenske skriftsystemet
  • Modifiserte latinske systemer: litauisk, slovakisk etc.

Abjad

I en ren abjad er det kun konsonanter som har egne symboler; vokalene skrives ikke i det hele tatt. Det betyr i praksis at man for å skrive datamaskin må skrive noe slikt som dtmskn. På den måten blir det leserens oppgave å fylle inn vokaler og forstå fra kontekst hva som er skrevet ned.

De fleste abjader som brukes idag er imidlertid ikke rene abjader men urene; disse har symboler og/eller aksenttegn for noen vokaler. Det arabiske systemet har for eksempel egne bokstaver for lange vokaler: ا a, و o, ي i mens korte vanligvis ikke skrives.

Eksempler på abjader i bruk er:

Disse tre er for så vidt veldig nært knyttet grunnet det nære forholdet til språkene som bruker dem; de er alle semittiske språk.

Abugida (alfasyllabært)

I en abugida skrives hver stavelse som et symbol bestående av vokal og konsonantkomponenter. I praksis vil dette si at man har et rotsymbol (konsonanten) som man så supplerer med ekstra markeringer (vokaler) for å få forskjellige stavelser.

Et godt eksempel er devanagari; skriften som blir brukt av sanskrit og hindi. Umodifiserte konsonanter har her alltid en kort a-lyd knyttet til seg. Symbolet for lyden k, har altså også denne a-lyden innebygd: क ka. For en k med en lang a-lyd etter legger man på en markering: का kaa. De andre vokalene får man frem med andre modifikasjoner:

Vokalsymbol K + vokal Uttale
अ (a) ka
आ (aa) का kaa
इ (i) कि ki
ई (ii) की kii
उ (u) कु ku
ऊ (uu) कू kuu
ऎ (e) कॆ kee
ऐ (ee/ai) कै kee/kai
ओ (o) को ko
औ (oo/au) कौ koo/kau
ऋ (engelsk r) कॄ kr

I en abugida er poenget at disse vokalmarkeringene er systematiske og like for alle rotsymboler: en n med en lang a-lyd skrives som ना naa, samme som for का kaa

Vandlige abugida systemer i bruk:

  • Devanagari (Hindi og Sanskrit)
  • Tigrinya
  • Amharisk
  • Thai

Stavelsesskrift

Stavelsesskrift ligner veldig på abugidaer, forskjellen ligger i hvor systematiske de er. Der en abugida er helt systematisk og alle vokalsymbolene er mer eller mindre forutsigbare, er stavelsesskriften helt motsatt; her har hver stavelse sitt helt egne symbol som ikke ligner på de andre på noen fornuftig måte.

Et eksempel er det japanske systemet hiragana, her har vi  か ka og き ki men な na og に ni. De ligner ikke i det hele tatt!

  • Hiragana / Katakana

Logografiske (logosyllabære)

Skrifttypene vi har sett ovenfor er alle typer med relativt få symboler; systemene som bruker en form for stavelsesskrift har på det meste oppimot 400 symboler. I logosyllabære systemer kan det være mange flere og ofte flere tusen.

I denne typen systemer står hvert symbol for en betydning eller deler av en betydning. På den måten kan et symbol representere et helt ord skrevet med feks. latinsk.

Eksempler på tegn i slike systemer finner vi hovedsaklig i kinesisk og japansk, her har man feks.

  • 人 rén - person
  • 好 hǎo - bra
  • 孩子 háizi - barn

De to eneste logografiske systemene som brukes i seriøs skala er:

  • Kinesiske hanzi
  • Japanske kanji

Trekkalfabet

Denne klassifiseringen er noe omstridt i lingvistikken, men er uansett nyttig. I trekkalfabet representerer hvert symbol trekk ved utalen av språkets lyder; vokalisering, utpust osv. dvs. representerer symbolene enheter som er mindre enn fonemer (minste meningsfylte lydenheter i et språk).

Det viktigste systemet klassifisert som trekkalfabet er Hangul, det koreanske skriftsystemet. Her står hvert tegn for en stavelse og er  sammensatt av to eller tre blokker som så representer uttale av en konsonant eller vokal på forskjellig vis.

Interessant bruk av skriftsystemer

Hindustani: Arabisk / Devenagari

Hindustani er en fellesbetegnelse for urdu, som snakkes i Pakistan, og hindi, som snakkes i India. Språkene er i veldig stor grad forståelige seg imellom, men der hindi har literært og teknisk vokabular fra sanskrit, har urdu det fra arabisk og persisk.

I tillegg til formelt vokabular har de to språkene arvet hvert sitt skriftsystem: hindi skrives med devanagari (abugida) og urdu med arabisk (abjad). Av de to systemene er det devanagari som er best tilpasset til lyd og stavelsesstrukturen i språket, så for urdu har man måttet modifisere det arabiske systemet med ekstra bokstaver og symboler.

Somali, Swahili, Tyrkisk: Arabisk

Andre eksempel på språk som historisk har blitt skrevet med det arabiske alfabetet er somali, swahili og tyrkisk. Disse, i likhet med urdu passer ikke spesielt godt til å bli skrevet med arabiske bokstaver siden deres struktur er helt annerledes enn det semittiske språket arabisk.

Japansk: Kanji + hiragana

For å skrive japansk må man beherske hele 3 skriftsystemer (4 for å skrive på data og mobil på fornuftig vis). Kompleksiteten kommer i all hovedsak fra det logografiske skriftsystemet de bruker. Japanerne tok nemlig sine skrifttegn fra kinesisk og arvet derfor flere tusen tegn som må beherskes for å være lesekyndig. Disse tegnene kalles kanji.

På på grunn av fundamentale forskjeller i strukturen og grammatikken mellom japansk og kinesisk, måtte japanerne supplere med ekstra system for bla. å bøye verb, skrive ekstra stavelser og skrive ned ord uten egen kanji. Dette systemet heter hiragana.

De har så et system som lydmessig korresponderer med hiragana men som brukes for å skrive ord fra utlandet, låneord ol. Systemet heter katakana. Forskjellen visuelt er at katakanaene er mer boksaktige og rettere enn hiraganaene: かき vs. カキ

I tillegg har de da diverse systemer for å skrive japansk med det latinske alfabetet, her brukes programvare for å automatisk oversette de latinske ordene til kanji og hiragana. De latinske bokstavene blir brukt på forskjellig vis i forskjellige varianter av slike system, på japansk kalles de alle romaji.

Altså: ikke nok med at det finnes tusenvis av kanjis (kinesiske tegn), men de må også kunne to stavelsesskriftsystemer; hiragana og katakana og ikke minst latinske bokstaver. Sammensatt gjør nok alt dette at det japanske skriftsystemet er det mest kompliserte i verden, på tross av det har de høyere lesekyndighet enn USA

Kilder

Vis kommentarer